Kjennetegn på fascismen

Fascisme er et høyt nasjonalistisk og autoritært regimer som hadde stor relevans i Europa i det tjue århundre.

I Italia ble det fascistiske regimet opprettet etter Første Verdenskrig under ledelse av Benito Mussolini, som styrte fra 1922 til 1943. Samtidig tjente fascistiske idealer som grunnlag for fremveksten av nazismen i Tyskland.

Med ideer som er høyt imot liberalisme, marxisme og anarkisme, er fascisme klassifisert som et langt rett regime som er preget av en diktatorisk og militarisert regjering.

Se de 8 hovedkarakteristikaene som definerer denne typen regjeringen.

1. Verdier nasjonalisme

Fascistiske regimer verdsetter følelsen av nasjonalisme. Således er det vanlig at fascistiske regjeringer overdriver nasjonalistisk propaganda gjennom slagord, symboler, musikk og flagg.

I nasjonalismenes navn bruker fascistiske regjeringer alle mulige former for manipulasjon av befolkningen, enten gjennom media, religion eller til og med vold. Videre var de fascistiske regimene som ble etablert i Italia og Tyskland, kontinuerlig ute etter utvidelse av deres territorium.

2. Totalitarisme og korporativisme

Fascismen etablerer en totalitær regjering som utøver absolutt kontroll over borgernes rettigheter, enten i politisk, kulturell eller økonomisk sammenheng. I tillegg oppfordrer regjeringen corporatism blant alle samfunnssektorer med det formål å skape en "organisk stat".

Det største eksemplet på fascistisk korporativisme skjedde i Italia under Mussolini's styre. På den tiden ble arbeids- og arbeidsgiverforeninger opprettet for hvert yrke. Disse fagforeningene var underlagt tilsyn av det nasjonale fascistpartiet, noe som sørget for at alle klasser på alle områder alltid var i harmoni med regjeringens idealer.

3. Fokus på militarisme

Fascisme er et regime som tror på bruk av makt og vold for å nå sine mål. Av denne grunn bruker staten uforholdsmessige mengder ressurser til finansiering av våpen og kriger, og til og med forsømmer andre områder som helse eller utdanning. I denne typen regjering er soldater og militære økt av massene.

I fascistiske regimer er politiet sterkt militarisert og har bred autonomi til å håndtere interne og innenlandske problemer som normalt ikke krever militær deltakelse.

4. Obsession med nasjonal sikkerhet

Fascistiske regimer har et konstant behov for å forberede nasjonen til væpnet konflikt. Med dette målet blir terrortaler propagert for å forårsake en følelse av usikkerhet og paranoia i befolkningen, som søker å forene seg for å kjempe for samme sak. Fascismen bruker således frykt som et motivasjonsmiddel.

5. Manglende respekt for menneskerettighetene

I et sterkt militarisert og konstant konfronterende samfunn er regjeringens idealer stadig voldsomt pålagt, overbevisende borgere om at menneskerettighetene ikke er en prioritet. I fascismen er det således ingen forståelse for frihet, fysisk integritet, likestilling eller til og med liv.

I fascistiske regimer blir fakultet for menneskerettigheter overført til befolkningen, som blir kinkende med praksis som henrettelser, tortur, vilkårlig arrestert mv.

6. Forakt for intellektuelle og kunstnere

Mens fascistiske regjeringer har støtte fra befolkningen, er de som ikke overholder nasjonens idealer, åpenlyst fientlige.

Av denne grunn blir intellektuelle og kunstnere med evnen til å stille spørsmål til regimet og påvirke folket til å gjøre det samme forfulgt, og enhver form for opprør mot staten blir voldsomt avvist.

7. Mediekontroll og sensur

For å opprettholde integriteten til systemet, har fascistiske regimer en tendens til å kontrollere media. Kontroll er noen ganger utøvet direkte av regjeringen, og i andre gjennomgår mediene indirekte regulering. I alle fall er censur av ideer mot regimet vanlig.

8. Bruker religion som en form for manipulasjon

I både Tyskland og Italia har fascismen i de tidlige årene bestritt folks hengivenhet til kirken. Imidlertid har begge regjeringer besluttet å bruke religion i deres favør for å holde befolkningens idealer på linje og samle flere tilhengere. På denne måten begynte fascistene å trekke paralleller mellom religiøse forordninger og politiske ideologier for å manipulere mennesker.

I Italia hadde Mussolini, i tillegg til å være en ateist, planlagt å konfiskere kirkelige eiendeler inntil han bestemte seg for å innlemme religiøs retorikk inn i hans taler.